Med et enstemmig Storting i ryggen, registrerte norske myndigheter den 15. juli 1999 Norges ratifikasjon av Prøvestansavtalen i FN. Skiftende norske regjeringer hadde gjennom flere tiår tatt til orde for en slik avtale.  

Prøvestansavtalen (Comprehensive Nuclear-Test-Ban treaty) ble fremforhandlet i Nedrustningskonferansen i Genève mellom 1994 og 1996. Norge ble ikke medlem av Nedrustningskonferansen før utpå sommeren i 1996 og var derfor kun med på sluttspurten av de direkte forhandlingene. Mye av det vitenskapelige grunnlaget for Prøvestansavtalens verifikasjonssystem hadde imidlertid blitt utviklet av en ekspertgruppe etablert allerede i 1976. NORSAR spilte en sentral rolle i denne gruppen fra begynnelsen. Etter forhandlingene besluttet norske myndigheter også at NORSAR skulle ha ansvaret for å ivareta Norges bidrag til Prøvestansavtalens internasjonale overvåkingssystem, fungere som nasjonalt datasenter og sikre kontakten med Prøvestansorganisasjonens tekniske sekretariat i Wien. 

Avisutklipp fra Aftenposten etter Prøvestansavtalen først ble vedtatt i FN i 1996.

Formålet med Prøvestansavtalen var tredelt. For det første skulle avtalen bidra til å begrense atomprøvesprengningenes humanitære og miljømessige skadevirkninger. For det andre skulle avtalen bidra til å hindre spredning av kjernevåpen til nye stater. Og for det tredje skulle avtalen gjøre det vanskeligere for de etablerte atommaktene å utvikle nye våpentyper og på den måten legge til rette for avspenning og kjernefysisk nedrustning.  

Et velfungerende system

Prøvestansregimet har langt på vei vært en suksess. Til tross for at Prøvestansavtalen ennå ikke har trådt i kraft – en gruppe nøkkelstater har motsatt seg å ratifisere avtalen og dermed forhindret ikrafttredelse – knesetter avtalen en viktig norm. I dette århundret er det bare Nord-Korea som har gjennomført kjernefysiske sprengninger – totalt seks i tallet. Til sammenligning sto syv stater for til sammen rundt 2050 kjernefysiske prøvesprengninger mellom 1945 og 1998. 

Prøvestansavtalens verifikasjonssystem innebærer at en stat som eventuelt skulle ønske å utvikle kjernevåpen ikke kan regne med å kunne gjennomføre det siste og avgjørende steget i prosessen uten å bli oppdaget. Verifikasjonssystemet gjør det også vanskelig for aktører med intrigante hensikter å fremme falske beskyldninger om testvirksomhet mot andre land som påskudd for egne prøvesprengninger. 

Prøvestansavtalens internasjonale overvåkingssystem har dessuten lagt til rette for kontinuerlig innhenting av data som i sin tur har blitt anvendt til banebrytende forskning og samfunnsnyttige teknologier. I dag brukes nasjonale data fra Prøvestansavtalens globale nettverk blant annet til tsunamivarsling, klimaforskning, jordskjelvanalyse og etterforskning av trolige angrep mot sivil infrastruktur i Ukraina og Østersjøen. 

Nye utfordringer

Men normen om prøvestans er nå under press. Satellittbilder har avslørt utbygging og modernisering av infrastruktur knyttet til atomtestbaser i flere av stormaktene. Innflytelsesrike personer har også tatt til orde for nye tester. Og i oktober kansellerte Russland sin ratifikasjon av Prøvestansavtalen. Russerne har inntil videre opprettholdt det russiske bidraget til det internasjonale overvåkingssystemet, men deratifiseringen sender likevel et nedslående signal. Den økende stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina – som aldri tok steget til ratifikasjon – vil potensielt også kunne by på problemer. 

Prøvestansavtalen spiller en viktig rolle i kampen for å hindre rustningskappløp og ytterligere spredning av atomvåpen. I en mer usikker tid, er det avgjørende at Prøvestansavtalen bevares. Avtalens overvåkingssystem krever modernisering og stabil finansiering. Samtidig er det vesentlig at kostnadene holdes på et bærekraftig nivå. Norge og NORSAR spiller fortsatt sentrale roller i dette arbeidet.