Fakta om atomvåpenforbudet
Forhandlingene som ledet frem til Forbudstraktaten startet i 2016, orkestrert av Nobelprisvinneren ICAN, den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen. ICAN vant fredsprisen for «sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen». 

7. juli 2017 ble Forbudstraktaten vedtatt av FNs generalforsamling, og drøye to måneder senere, 20. september, åpnet den for undertegnelse. I samsvar med Art. 15 (1) trådte TPNW i kraft 22. januar 2021 etter at den nådde 50 ratifikasjoner. Ett år senere har TPNW nådd 59 ratifikasjoner. 

Så hva har skjedd på ett år? Traktatens overordnete mål er en total eliminering av kjernevåpen. Traktaten omfatter et sett av forbud som utvikling, testing, produksjon, anskaffelse, lagring og bruk av kjernevåpen. Traktaten forbyr også utstasjonering av kjernevåpen på partenes territorium, samt forbud mot enhver assistanse som vil kunne gjøre andre stater i stand til å utføre forbudte handlinger. Den eneste akseptable bruk av kjernefysisk teknologi, er gjennom fredfull utnyttelse av kjernekraft. 

Humanitære og miljømessige innsatser er også viktig i arbeidet med TPNW for å kunne nå de langsiktige målene om eliminering av kjernevåpen. Art. 6 forplikter stater til å gjennomføre opprydding etter forurensning ved bruk og testing av våpen, og til å gi hjelp og støtte til ofrene. TPNW-traktaten er ikke signert av stater som besitter kjernefysisk arsenal eller av NATO-medlemmer. For traktatens forkjempere, hvis mål er å eliminere kjernevåpen, er dette en utfordring.

Hurdalsplattformen endrer Norges rolle 
Artikkel 8 (2) i TPNW åpner for regelmessige statspartsmøter mellom partene, hvorav det første møtet skal holdes innen ett år etter traktatens ikrafttredelse. Covid-19 pandemien har ført til at møtet er utsatt til 22. - 24. mars 2022. På dette møtet er målet å forme den langsiktige implementeringen, institusjonaliseringen og universaliseringen av traktaten. 

Heller ikke Norge har signert eller ratifisert forbudstraktaten. I «Hurdalplattformen» fra høsten 2021 som definerer arbeidet til den sittende norske regjering, ble det likevel besluttet av den påtroppende regjeringen at Norge, som det første NATO-medlemmet, skal delta som observatør på traktatens statspartsmøte.

Norge brøt dermed ut av NATO-rekken og åpnet dørene for at andre i alliansen kan følge etter. I november besluttet Tysklands statsminister Olaf Scholz og hans påtroppende koalisjonsregjering at Tysland vil i likhet med Norge delta som observatør på møtet i mars. I deres regjeringsplattformen heter det at Tyskland vil være en ledende brikke i nedrustningsarbeidet internasjonalt. 

«Hurdalsplattformen» legger også vekt på å øke Norges innsats for nedrustning og til å ta initiativ til å fokusere på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. I dette arbeidet inngår et utstrakt samarbeid med land både innen- og utenfor alliansen for å kunne oppnå en atomvåpenfri verden.

Finansinstitusjoner blir påvirket av forbudet
101 finansinstitusjoner har siden i fjor endret praksis og har etablert retningslinjer som forbyr dem å investere i kjernevåpen. Dette viser en rapport gjort av ICAN og nederlandske PAX. Flertallet av de 101 institusjonene har omfattende retningslinjer som forbyr enhver økonomisk relasjon til atomvåpenprodusenter.