Ikkespredningsavtalen – Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT) – er i dag et viktig fundament for det internasjonale arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Avtalen ble forhandlet og vedtatt i et politisk klima preget av våpenkappløp under den kalde krigen, en redsel for at våpnene skulle spre seg til flere land og øke sjansen for bruk – og derav gjøre verden til et mindre trygt sted. 

Avtalen anerkjenner USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina som de fem statene som lovlig besitter kjernevåpen. De statene som har tilegnet seg kjernevåpen etter 1968 anerkjennes ikke av NPT som kjernevåpen-stater. I 1995 ble det bestemt under NPT Review Conference, som arrangeres hvert femte år, at målsettingene satt i avtalen er udefinerte i tid, mens de originalt var satt til innen 25 år.

Tre pilarer
Ikkespredningsavtalen har tre pilarer. Disse er ikkespredning, nedrustning og retten til bruk av kjernekraft til fredelige formål. 

Ikkespredning betyr at kjernevåpen-stater ikke skal overføre kjernevåpen, kjernefysiske eksplosiver eller hjelpe andre stater å tilegne seg kjernevåpen. Stater uten kjernevåpen skal ikke tilegne seg, kontrollere slike våpen eller eksplosiver, og ikke motta støtte fra andre til å lage slike eksplosiver. I tillegg sier avtalen at statene må akseptere sikkerhetstiltak fra det internasjonale atomenergibyrået: International Atomic Energy Agency (IAEA). Dermed er avtalen tosidig: Stater kan hverken gi eller motta kjernevåpen eller kunnskap om fremstillelse.

I avtalens Art. VI sies det at kjernevåpen-statene i god tro skal iverksette tiltak for nedrustning av kjernefysiske arsenaler. Artikkelen er den eneste folkerettslig bindende forpliktelsen kjernevåpen-statene har for å fremme nedrustning på dette området.

Den siste pilaren er retten til fredelig bruk av kjernekraft. Art. IV anerkjenner alle staters rett til utvikling av kjernekraft for fredelige formål, samt høste goder av et internasjonalt samarbeid på området. Hele tiden i tråd med pilaren om ikkespredning og sikkerhetsmekanismer via IAEA. 

CTBT og NPT: Komplementære avtaler?
I 1996, 26 år etter NPT trådte i kraft, ble Prøvestansavtalen – Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty (CTBT) – vedtatt i FNs generalforsamling og åpnet for signatur. Prøvestansavtalen forbyr alle kjernefysiske prøvesprengninger og eksplosjoner og har med årene etablert en norm mot prøvesprengninger, til tross for at den ikke har trådt i kraft.

Ikkespredningsavtalens medlemsstater ser på CTBT som en viktig bidragsyter til ikkespredningsregimet og et eksempel på hvordan internasjonale avtaler og samarbeid kan bidra på veien til en verden fri for kjernevåpen. Å gjøre det ulovlig å prøvesprenge gjør det vanskeligere for stater som ønsker kjernevåpen å teste disse, i tillegg til å påvirke kjernevåpen-staters modernisering og utvikling.

CTBT fremsettes som en internasjonal avtale som fortsetter å bygge bro mellom kjernevåpen-stater og ikke-kjernevåpen-stater. Ønsket om å finne felles målsettinger mellom stater ble klart under NPTs Preparatory Committee i 2019. Mer enn 75 medlemsland beskrev CTBT som en brobygger i sine åpningsuttalelser.

NPT i 2021
I 2021 har 191 stater signert Ikkespredningsavtalen. India, Israel, Pakistan, og Sør-Sudan har ikke signert, mens Nord-Korea hadde tilsluttet seg, men trakk seg fra avtalen i 2003. 

NPT Review Conference skulle vært gjennomført i 2020, men ble utsatt på grunn av Covid-19 pandemien. Det ser nå ut til at konferansen vil ta sted i New York, eller digitalt, august 2021.

Skjermdump fra FN Sambandet: Ikkespredningsavtalen (fn.no)

Les mer om hvordan NORSAR arbeider med verifisering av kjernefysisk nedrustning: Verifikasjon og nedrustning - NORSAR